Norad og prinsippet om mottakeransvar

- 1980-årene: anerkjennelse om at internasjonal bistand langt fra hadde oppnådd ønskede resultater
- Norge (gavmildhet en del av nasjonal selvfølelse) sterkt å måtte innse dette faktum
- “Eksistensiell krise” i norske bistandsmiljø: “er det noen vits?”
- Norad-direktør Per Ø. Grimstad til Dagbladet 1991: “ Min bekymring er grunnleggende og eksistensiell. Virker utviklingssamarbeidet? Griper vi det an på rett måte? Står resultatene i forhold til innsatsen?”
- Årsak: Katastrofale tilstander i mange av mottakerlandene, selv etter flere tiår med aktiv bistand. Man kunne ikke se noen sammenheng mellom bistand og utvikling, og i enkelte land kunne det til og med se ut som at bistandsarbeidet hadde stagnert og hindret utvikling.

- Mulige negative konsekvenser av bistanden:

1)en skadelig vridning av utviklingslandenes produksjon mot skjermet sektor
2)redusert intern sparing og interne investeringer – og dermed fortrenging av landets egne ressurser
3)frigjøring av ressurser som kunne ha vært benyttet til mindre oppbyggende oppgaver
4)mange lands myndigheter mer opptatt av å suge til seg bistandspenger enn å legge til rette for en lønnsom og effektiv ressursbruk
5)Bistandsavhengighet: mange av mottakerlandene gjør seg så avhengige av den bistanden de mottar at de ikke lenger har et selvstendig, bærekraftig samfunn

- På tross av manglende resultater og spredd tvil var norske myndigheter innstilt på å fremholde utviklingshjelpen
- Cassen-rapporten (1986): omfattende internasjonal analyse av bistandens positive og negative virkninger. Konkluderte med at på tross av enkelte tilfeller av dårlig bistand, har tross alt det meste av bistandsarbeidet positiv effekt.
- Bistandsminister Kari Nordheim-Larsen (1993): “Det er ikke bistand som samarbeidsform det er noe galt med, men tilnærmingsmåten til problemene og måten å jobbe på.”
- Per Ø. Grimstad: “Norsk bistand har i altfor stor grad vært preget av en snillisme som ikke bare er naiv, men som rett og slett er skadelig for mottakerlandene. Å gå inn med bistandsmidler fordi man synes synd på folk er det dårligst mulig utgangspunkt for hjelp til selvhjelp."
- Som ny direktør for Norad (fra 1988) slo han fast at Norad måtte slutte å leve i sin egen lille verden og som andre instutisjoner i stedet fokusere på resultater og søke etter klare operative mål. Her var to forhold helt avgjørende:

1)Bistandsarbeidet (her: Norsk utviklingshjelp) måtte begynne å operere ut fra mottakerenes premisser. Mottakerene måtte ha hovedansvar for plasnlegging og gjennomføring av alle utviklingstiltak.

Grunnlag:
* Nyttegjøring av lokal tiltakslyst, tradisjonell innsikt, kreativitet og foretaksomhet, slik at prosjektene kan bli levedyktige og bærekraftige.
* Respekt for andre menneskers integritet og rett til å bestemme over soin egen fremtid. “Uten respekten blir bistanden en meningsløs, og til tider nedbrytende, handling,” mente Grimstad.

2)Helt nødvendig at hoveddelen av norsk bistand blir kanalisert gjennom offentlige myndigheter i mottakerlandene, for å kunne bygge opp infrastrukturen. Ellers ville mottakerlandene gjøres avhengige av bistand i lang tid fremover, og bistanden ville fungere som en midlertidiig “krykke” snarere enn et bærekraftig, langsiktig tiltak.

Den store feilen ved at mottakerlandene IKKE tok del i planlegging og gjennomføring av bistandstiltakene, var at tiltakene da ble sett på som et mål i seg selv, og ikke som et bidrag til en prosess for egenutvikling. Disse to punktene kalte Grimstad “mottakeransvar,” noe som ble sentralt i Norad og i den norske bistanden i årene fremover.