Menneskerettigheter, demokrati og kritisk dialog

- Etter andre verdenskrig ble det raskt etablert et internasjonalt normsystem som alle verdens land på en eller annen måte måtte forholde seg til
- Frem til 1980 hadde bistandsarbeid og engasjement for demokrati og menneskerettigheter lite med hverandre å gjøre
- Siste halvdel av 1980: mangel på demokrati og menneskerettigheter i såkalte U-land ble sett på som et hinder for utvikling, og mange vestlige land ble kritisert for å gi bistand til regimer preget av korrupsjon og undertrykkelse (slutten på den kalde krigen hadde også en stor innvirkning på det økte fokuset på betydningen av god politisk styring)
- Norge økte sin støtte til menneskerettighetsarbeid og demokratisering fra 120 millioner til 1,3 milliarder fra 1991 til 2000
- Menneskerettigheter og demokrati ble i løpet av 90-tallet sett i en mye større utviklingspolitisk sammenheng enn tidligere
- En stor FN-konferanse om menneskerettigheter bla avholdt i 1993, i 1994 opprettet FN en egen høykommisær for menneskerettigheter, og i 1998 ble en straffedomstol for krigsforbrytelser opprettet.
- I den norske bistandspolitikken ble det i økende grad stilt krav om demokrati og respekt for menneskerettighetene, og en strategi om støtte til demokratiutvikling ble utarbeidet i 1992. Samme året opprettet Norad en egen stilling som menneskerettighetsrådgiver.
- Målet med dettte var (ikke å innføre vestlig demokrati i utviklingslandene, men) å stille visse allmenne krav til effektivt styresett, som for eksempel åpenhet i beslutningsprosessene, ikke overdrevne millitærutgifter, rettsstatsprinsipper og overholdelse av menneskerettighetskonvensjonene.
- Norske bedrifter er i dag i større grad enn tidligere oppmerksom på hvilke forhold som råder i de landene de opererer i. På slutten av 1990-årene satte NHO ned et etikkutvalg som la frem sjekklister om hvordan norske bedrifter burde operere i utlandet. I 1998 opprettet regjeringen KOMpakt (konsultive organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet)

- Mange land oppfattet de vestlige lands opptatthet av menneskerettigheter som et forsøk på å diktere hvordan de skulle styre andre lands indre anliggender, og som et forsøk på å skaffe seg økonomiske konkurransefordeler gjennom for eksempel strenge arbeidslivsstandarder og forbud mot barnearbeid
- Land i nord var på sin side på vakt ovenfor fremstøt som svekket universalprinippet – dvs at menneskerettighetene skulle gjelde for alle, uavhengig av hudfarge, religion, politisk oppfatning og økonomisk utviklingsnivå.

- Særskildte satsingsområder: vern om spesielle grupper og saker som
internt fordrevne
funksjonshemmede
menneskerettighetsforsvarere
minoriteter og urfolk
humanitære standarder
retten til utvikling
retten til utdanning
rettssikkerhetsstandarder
arbeidsstandarder og
ytringsfrihet.

- Hovedsiktemål: å integrere demokrati og menneskerettighetsdimensjoner i all utenrikspolitikk og bistand.

- I 1997 ble det vedtatt at det skulle legges frem en stortingsmelding om menneskerettigheter, for første gang siden 1977. Her var regjeringen opptatt av at brudd på menneskerettigheter ikke bare skjedde i «den tredje verden,» men også her i Norge. Som et eksempel ble det dratt frem at Utlendingsdirektoratets ekstremt lange saksbehandlingstid i asyl- og familiegjenforeningssaker kunne være i strid med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner