3966 ord. Jeg fikk B på denne oppgaven.
Kommentarer mottas med takk.
______________________________
Interkulturell forståelse
med vekt på Øst-Asia
med vekt på Øst-Asia
Konfusianistisk hierarki
i kinesisk familieliv
Therese Dahl
Norsk Lærerakademi
2009
i kinesisk familieliv
Therese Dahl
Norsk Lærerakademi
2009
INNHOLDSFORTEGNELSE
1.0Innledning....................................................................................................................
1.1Presisering og avgrensning........................................................................................
1.2Bakgrunnsinformasjon................................................................................................
1.3Metode og kildevalg....................................................................................................
1.3.1 Utfordringer ved metodevalget............................................................................
2.0Teori.............................................................................................................................
2.1Konfusianismen...........................................................................................................
2.2Tradisjonelle familieforhold.......................................................................................
2.3Kjønnsroller.................................................................................................................
3.0Analyse og empirisk data..........................................................................................
3.1Dagens kinesiske familie............................................................................................
3.2Kjønnsroller og kvinnesyn.........................................................................................
4.0 Konklusjon..................................................................................................................
Litteraturliste...................................................................................................................
Om forholdet mellom Kina og Japan.............................................................................
______________________
1.0 Innledning
Den kinesiske kulturen sies å være en kollektivistisk kultur, så gruppetilhørighet er dermed en sentral del av den kinesiske identiteten. Slike grupper kan være familien, skoleklassen, på arbeidsplassen, i vennegjengen, og så videre, og innad i enhver gruppe ligger det et hierarkisk mønster som alle gruppemedlemmene må følge. På arbeidsplassen er det strenge regler for hvordan man skal forholde seg til kollegaer som er høyere i rang enn en selv, så de som har høy utdanning, har en høy stilling i systemet eller er eldst vil yte stor respekt fra sine yngre, “mindreverdige” kollegaer.
Et slikt hierarki kan sees som en konsekvens av den konfusianistiske lære, en filosofisk retning som har hatt en stor innvirkning på den kinesiske tankegangen.
«Et grunnprinsipp i konfutsianismen er at enhver skal respektere og kjenne sin plass i de fem viktigste sosiale relasjonene mellom mennesker: mellom hersker og undersått, far og sønn, eldre og yngre bror, mann og hustru og mellom venn og venn.» (Hansen & Thøgersen 2008:40)
Familien er kanskje en av de mest sentrale gruppene, med effekt på hvordan man videre vil få gruppetilhørighet. I den tradisjonelle kinesiske familien har den eldste mannen i familien mye å si for hvordan resten av familien velger ektefeller, utdanning og jobb.
Problemstillingen min baserer seg på denne hypotesen: Kinesere er, i konfusianistisk tradisjon tro, preget av en hierarkisk tankegang der rang i samfunnet bestemmer hvordan man forholder seg til hverdagen.
Derfor ble problemstillingen følgende:
“I hvilken grad preger den konfusianistiske hierarkiske tankegangen familielivet i Kina?”
Jeg ønsket å finne ut om det konfusianistiske Kina var noe man bare leser om i historiebøkene, eller om hierarki er like viktig for den gjennomsnittlige kineser i dag som det var tidligere.
For å bekrefte eller avkrefte hypotesen har jeg snakket med syv kinesere i alderen 20 til 60 år, samt basert meg på teori om konfusianisme, og på teori om dagens Kina.
Jeg ønsket å studere nettopp dette forholdet fordi jeg – på bakgrunn av teori og erfaring – har en oppfatning av at familiehierarkiet i Kina danner essensen av det kinesiske samfunnet, og at jeg, gjennom å forstå den kinesiske familien, vil oppnå et dypere forståelse av den øvrige kinesiske samfunnet.
1.1 Presisering og avgrensing
Spesielt ønsker jeg å fokusere på hvorvidt kvinnens rolle innad i familien har endret seg de siste årene. Jeg vil også se på forskjellen mellom familieforholdene i det urbane Kina og på landsbygda.
1.3 Bakgrunnsinformasjon
Empirien i denne rapporten baserer seg på et fire uker langt feltarbeid i Kina, og på intervju med mennesker mellom 20 og 60 år. Intervjuene har blitt gjort både i de kinesiske storbyene og under mer rurale forhold på den kinesiske landsbygda; dette for å få en mulighet til å se likheter og forskjeller mellom forholdene på landsbygda og i byene.
Hypotesen min baserer seg på at den konfusianistiske lære har en stor innvirkning på det kinesiske familielivet, og gjennom intervju og teori ønsker jeg å bekrefte eller avkrefte denne hypotesen.
Konfusianismen er en filosofisk retning i Kina som ble innført som statsfilosofi under Hàn-dynastiet1. Dette ble snart en sentral del av den kinesiske identiteten, og fikk en innvirkning på de aller fleste aspekter ved det sosiale liv og det kinesiske verdensbildet. Sentralt i den konfusiansitiske tenkingen er det hierarkiske prinsippet som sentreres rundt de fem sosiale forholdene i et menneskes liv: folket er understilt herskeren, faren er over sin sønn, eldre søsken skal yte respekt fra yngre søsken, en kone skal respektere sin mann og venn skal respektere venn. (Miller 2006:212)
1.4 Metoder og kildevalg
For å hente inn mest mulig relevante data for problemstillingen blir metode brukt som et verktøy. På spørsmål om hva metode er, sier Vilhelm Aubert; (Dalland 2007:81) ”En metode er en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme frem til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av metoder.”
Av metoder kan man velge mellom kvalitative og kvantitative metoder. Jeg har valgt å bruke kvalitative metoder i min oppgave siden disse metodene tillater meg å komme mer i dybden og få en forståelse av hvordan det kinesiske familielivet henger sammen med den konfusianistiske lære, sett gjennom kinesiske øyne. Jeg får også en mulighet til å se hva som er avvikende ved enkelte familiesituasjoner, i forhold til teori, og i forhold til andre informanter som jeg har snakket med. Jeg brukte i stor grad halv-strukturerte intervju, slik at samtalen hadde et mål men at informanten selv hadde mulighet for utdyping om han/hun følte det var nødvendig. Jeg brukte i mindre grad deltakende observasjon, ettersom jeg da ville ha besøkt kineserene i sine hjem og observert familielivet. Kvalitativt intervju som metode har som hensikt å få tak i informantens egen beskrivelse av den livssituasjon han eller hun befinner seg i, (Dalland 2007:130) og det var nettopp det som var mitt mål.
1.4.1 Utfordringer ved metodevalget
Min hovedkilde til informasjon er informanenes egne beretninger, jeg har ikke hatt mulighet til å bekrefte deres utsagn basert på førstehåndsinformasjon (deltakende observasjon).
En annen sentral utfordring var det kinesiske prinsippet om å “redde ansikt.” Jeg fikk ofte en følelse av at det ikke var samsvar mellom det informantene tenkte og det de sa. Særlig når jeg snakket med informanter som jeg ikke kjente, merket jeg at de fremhevet det som var “typisk vestlig” i sin kultur, og snakket nedsettende om de som fremdeles fulgte det som var “typisk kinesisk.” Derfor var det svært vanskelig å vite om informantene snakket sant eller om de rett og slett sa det de trodde jeg ønsket å høre.
Den aller største utfordringen var kanskje språkbarrieren. Vi var 23 kulturstudenter som alle skulle intervjue kinesere, og da var det gjerne problemer med hensyn til tolk. De aller fleste jeg var i kontakt med snakket dårlig engelsk, og det var lett at misforståelser forekom.
2.0 Teori
2.1 Konfusianismen
Konfusianismen ble, som ovenfornevnt, stiftet av den kinesiske filosofen Konfucius, og ble innført som offisiell statsfilosofi i Kina under Hàn-dynastiet. Etter Hàn-dynastiets fall fortsatte konfusianismen å eksistere som en konservativ moral og sosial tradisjon, men filosofene var mer interessert i å studere buddhismen enn konfusianismen. Rundt 1100 e.Kr formet kinesiske tenkere en ny form for konfusianisme, med ideer lånt fra buddhisme og taoisme, som skulle gi en teoretisk basis for alt liv, og denne nye formen for konfusianisme ble fort en integrert del av den kinsesiske samfunnsstrukturen. (Overmyer 1984:8)
Konfusianismen bygger på regler for samhandling i et sosialt samfunn, hvor kjønn, alder og status i samfunnet gir uttelling i hvordan man skal behandles, og for hvordan man skal oppføre seg i samhandling med andre. De eldre skal passe på og veilede de yngre, og de yngre skal adlyde og respektere de eldre. Kvinnen skal som ung adlyde sin far, senere adlyde sin ektemann, og i alderdommen – når mannen har gått bort – adlyde sin sønn. (Miller 2006:212) I konfusianistisk tro er menn mer verdt enn kvinner, og særlig tidligere ville de aller fleste heller ha guttebarn enn jentebarn. I dag er denne holdningen litt annerledes, i allefall i byene. I det urbane Kina spiller det som oftes ikke noen særlig rolle om man føder en gutt eller en jente, i følge mine informanter. Grunnen til dette er at guttebarn tidligere representerte en fremtidig økonomisk sikkerhet for familien, men i dagens Kina oppdras døtrene på samme måten som sønner. I motsetning til tidligere kan kvinner få seg jobb og tjene godt til å forsørge familien på lik linje med en mann. Likevel ser man fremdeles en viss idealisering av guttebarn, men da særlig på landsbygda. På tross av ettbarnspolitikken, har familier i bygdene lov til å få to barn dersom det første barnet er en jente. (Kristoffersen 2008:56)
Den kinesiske familien kan se ut til å ha endret struktur i den grad at autoriteten til familiens eldste mann blir utfordret. Denne autoritetssvekkelsen kan sees på som en konsekvens av at dagens kinesiske ungdommer blir mer og mer selvstendige som følge av en økende grad av økonomisk selvstendighet. For eksempel tjener sønnene og døtrene i familien gjerne mye mer enn sine foreldre, og dersom hele familien går ut og spiser middag, er det gjerne barna som betaler for middagen, og ikke faren. I dag er det mye lettere for kvinner å få seg godt betalte jobber, og stadig flere unge kinesiske kvinner velger karrieren fremfor familiestiftelse. Å velge å ikke få barn, eller å få barn på et sent tidspunkt i livet, var tidligere sett på som en stor moralsk synd, men i dag er det ikke lenger noen som reagerer noe særlig på det. Det kan også se ut som at stadig færre bryr seg så mye om hva som er sosialt akseptert, siden det ikke lenger medfører det samme sosiale stigma å bryte med det som tidligere var satte samfunnsnormer. 2
2.2 Tradisjonelle familieforhold
“Den konfutsianske idealfamilien er en fast sammensveiset enhet med eldste mannlige medlem som overhode og gjerne så mange som fem generasjoner under samme tak.” (Hansen & Thøgersen 2008:38)
Under det tradisjonelle familieholdet ble privat eiendom normalt oppfattet som familiens – eller den større slektens – eiendom, og i forbindelse men inngåelse av ekteskap ble ressurser utvekslet mellom de involverte familiene.
Slik jeg har forstått mine informanter, er de hierarkiske prinsippene fremdeles viktige, men de har fått et nytt individualistisk aspekt som ofte havner i konflikt med de konfusianistiske idealer som tidligere har vært svært sentrale i den kinesiske identiteten. Familiehierarkiet kan sies å fremdeles eksistere, men endringen ligger i grad. Ettersom det kinesiske samfunnet er i stadig forandring, må de verdier som tidligere har ligget til grunn for det «typisk kinesiske» tilpasses til den nye virkeligheten.
2.3 Kjønnsroller
Mange har opp gjennom historien vært kritiske til det synet som konfusianismen har hatt på kvinner. I Anelektene – en samling av sitater fra Konfucius selv – skal han ha sagt følgende til sine disipler: “In one's household, it is the women and the small men that are difficult to deal with. If you let them too close, they become insolent. If you keep them at a distance, they complain.” (Lau 1979:148) Denne nedlatende holdningen skal ha medført at flere utdannede kvinner i dagens Kina har konvertert til kristendommen og forkastet de konfusiansitiske idealene. (Miller 2006:212)
Sentralt i den konfusianistiske lære er forholdet mellom kvinnen og mannen, hvor kvinnen skal underkaste seg sin manns vilje og leve for å glede ham.
Kinesiske kvinner har i dag en mye større mulighet for å skaffe seg en utdanning og en karriere, og med dette følger en nyvunnen selvstendighet som kinesiske kvinner tidligere ikke hadde. Når kvinnen plutselig ikke er avhengig av sin manns godvilje, vil hun skaffe seg en sterkere posisjon i samfunnet og utfordre de tradisjonelle verdiene.
Man kan likevel ofte se at kvinnene forsøker å sjonglere sitt moderne liv som vellykkede karrierekvinner, og sine tradisjonelle roller i hjemmet. Dersom en kvinne er gift er dette som regel forventet, og gjerne en nødvendighet siden mannen gjerne er uvillig til å bryte med tradisjonelle mannsideal og hjelpe til i hjemmet og med barneoppdragelse. Det har tradisjonelt vært mer populært å få guttebarn enn jentebarn, og mange steder har bortadoptering eller abortering av jentebarn vært vanlig. (Hansen & Thøgersen 2008:44) Grunnene til dette kan være flere. Konfucius skal ha sagt at kvinner var av en langt lavere rang enn menn og kunne aldri bli hans like. (Kristoffersen 2008:53)
En annen årsak til at guttebarn foretrekkes, kan være det kinesiske patrilinieære arvesystemet. Det vil si at arverekken følger sønnen, og foreldrene gjerne blir boende hos sønnen etter at han gifter seg. Et jentebarn representerer ikke den samme fremtidssikkerheten for foreldrene, da hun gjerne gifter seg og flytter inn hos svigerfamilien. Et gammelt kinesisk utsagn sier at jenter er som”vann som er sløst bort på bakken.” Likevel har det blitt lettere for foreldre å forstre opp en jente i dag enn det var tidligere, ettersom kvinner kan arbeide og skape seg en karriere på (nesten) lik linje med menn. Dermed kan hun fremdeles forsørge sine foreldre i alderdommen. (Kristoffersen 2008:54)
3.0Analyse og empirisk data
Denne delen av oppgaven baserer seg på informasjon som jeg har fremskaffet gjennom intervju med fem kinesiske informanter. Målet er å drøfte den empiriske dataen som jeg har mottatt oppmot den eksisterende teori, men hensikt om å bekrefte eller avkrefte teorien.
Informant 1: Kvinne i 30-årene fra Shanghai, bor sammen med sin familie3 i Beijing, ugift og barneløs.
Informant 2: Mann i 20-årene fra Beijing, bor sammen med sin mor og far, ugift og har ingen søsken
Informant 3: Mann i 60-årene fra en landsby utenfor Beijing, gift og har to barn4
Informant 4: Mann i 30-årene fra Kunming, bor sammen med sin mor, faren flyttet ut når han var liten, ugift og barneløs
Informant 5: Hani5-kvinne i 20-årene fra en landsby i Sør-Kina, gift med fire barn
3.1 Dagens kinesiske familie
Informant 2 fortalte meg om sin mor, som giftet seg med hans far og flyttet inn til svigerfamilien, hvor også hennes manns besteforeldre bodde. Han hevdet at dette var helt vanlig praksis på den tiden, men at det nå har blitt erstattet av et mer “vestlig” hushold, med en familie under hvert tak. 6
I de tidligere tradisjonelle hushold ville far nyte stor respet fra de øvrige familiemedlemmene, fordi han var mann, eller bestefar dersom han lever. Dette kommer, som jeg nevnte i delen «2.0 Teori», av at han er den eldste mannen. Informant 1 fortalte meg at hun slett ikke så på faren som familiens overhode, men hadde stor respekt for sin mor. Faren gikk på arbeid om morgenen, og det samme gjorde moren, men når faren kom hjem forventet han likevel at konen skulle varte ham opp og gi ham ferdig middag. Min informant sa at hun hadde stor respekt for sin mor som var i stand til å oppdra henne og hennes bror, ha en fulltidsjobb, vaske huset og lage mat, mens faren slett ikke gjorde så mye. De aller fleste av mine informanter har utpekt sin bestefar som den personen som de respektere aller mest, fordi han er den eldste og klokeste i familien, men et fåtall forteller om den samme respekten for sin far.
Informant 4 sa at han som liten hadde hatt stor respekt til sin far, men nå hadde han svært lite til overs for faren som han mente snyltet på morens godvilje. Han hadde derimot svært mye respekt for sin mor, som hadde oppdratt ham, og som han sa selv, gjort ham til den han var i dag.
Informant 2 fortalte at hans foreldre var svært viktige for ham, og da spesielt hans far og bestefar. Om han for eksempel skulle finne seg en jente som han ville gifte seg med, ville det ikke hvor godt han likte henne bety noe dersom familien ikke godtok henne. Han fortalte at hans familie var ekstremt opptatt av alt han foretok seg, om det så skulle være jobb, utdanning, kjælighet eller annet, fordi han var familiens fremtid. Han hadde ingen søsken, så det ville følgelig bli hans ansvar å forsørge familien i fremtiden.
I en liten landsby i Sør-Kina kom jeg i kontakt med Informant 5, som jeg intervjuet gjennom tolk. Hun fortalte at det i deres landsby var svært vanlig at menn og kvinner hadde de samme arbeidsoppgavene, med hensyn til arbeid på gården og i rismarkene, men at hun hadde sine faste arbeidsoppgaver i hjemmet, mens ektemannen gjorde det hardeste arbeidet hva gårdsdrifen angikk, i tillegg til det de gjorde sammen.
3.3Kjønnsroller og kvinnesyn
Jeg snakket med en kvinne i 20-årene fra Beijing, som sa at hun aller heldt ville ha guttebarn, fordi hun mente at de ikke representerte den samme økonomiske påkjenning som et jentebarn gjorde. Når en kvinne skal gifte seg, må kvinnens foreldre betale store summer i medgift til guttens familie, ettersom at noe annet ville bli sett på som en stor skam.
Innføring av ettbarnspolitikk har ført til et enda større fokus på viktigheten av å føde guttebarn, og selv om det både er forbudt og skammelig å bedrive kjønnsselektering, er det i realiteten svært vanlig – særlig på landsbygdene – i form av bortadopsjon, abort og jentebarn som forsvinner sporløst (Kristoffersen 2008:48). Ettbarnspolitikken er et vidt og omfattende tema, men jeg skal ikke komme noe dypere inn på det i denne rapporten.
Informant 5 hadde flere barn, og hun understreket hvor viktig det var å føde guttebarn, av økonomiske årsaker. For det første ville guttene kunne gjøre mye tyngre arbeid i landsbyen, og for det andre ville familien få en betydelig medgift når gutten ble eldre og giftet seg.
Den samme kvinnen kunne fortelle at de i hennes landsby hadde svært løse ekteskap, så om hennes mann skulle ønske det, kunne han finne seg en annen kone og forlate henne. Dette var en rett som hun som kvinne ikke hadde, fordi mannen i bunn og grunn var sjefen i ekteskapet. Hun sa at dette var noe hun aksepterte som en tradisjon i hennes gruppe, men hun sa at hun muligens kunne fått et problem med dette dersom mannen for eksempel var voldelig eller utro.
Informant 1 fortalte meg at hun irriterte seg over sin far og hans likemenn, fordi de i hjemmet trodde de var konger, og forlangte å bli vartet opp av kona og barna. Hans eneste oppgave var å gå på jobb og tjene penger, og selv om kona kanskje også jobbet så mente han at hennes jobb ikke var like viktig som hans jobb, fordi han er mann. Dette var en holdning som gjorde at hun slett ikke hadde noen respekt for sin far, sa hun.
4.0 Konklusjon
Det kan se ut som at grad av hierarkisk tankegang og konfusianistisk påvirkning i stor grad varierer fra familie til familie, og til en viss grad uavhengig av landsby eller by. Selv om det rurale Kina ofte forbindes med tradisjonelle verdier og strenge sosiale normer, er det for eksempel i familien en økonomisk nødvendighet at alle er med og «drar lasset,» uavhengig av kjønn og alder.
I det urbane Kina finnes det både familier som holder sterkt fast på de konfusianistiske verdiene, og familier som er sterkt individualistiske, og hvor familiemedlemmene er mest opptatt av karriere og egen vinning. Likevel kan det se ut til at de aller fleste føler et ansvar ovenfor sine foreldre, eller som en informant sa; «Mine foreldre har født meg og oppdratt meg, jeg står i evig gjeld til dem og vil tilbakebetale denne gjelden så lenge jeg lever.» Slik jeg har forstått mine informanter, er de hierarkiske prinsippene fremdeles viktige, men de har fått et nytt individualistisk aspekt som ofte havner i konflikt med de konfusianistiske idealer som tidligere har vært svært sentrale i den kinesiske identiteten. Familiehierarkiet kan sies å fremdeles eksistere, men endringen ligger i grad. Ettersom det kinesiske samfunnet er i stadig forandring, må de verdier som tidligere har ligget til grunn for det «typisk kinesiske» tilpasses til den nye virkeligheten.
Det kan se ut til at de fleste kinesiske ungdommer er mye mer individualistiske i forhold til seg selv og sitt verdensbilde. En ung kvinne sa følgende til meg: «For min del er jeg den viktigste personen i mitt liv, men mine foreldre, besteforeldre og søsken er også viktige for meg.» De aller fleste som jeg har snakket med har vært fullstendig klare over at en slik «individualisering» forekom, og at de aller fleste hadde mer respekt for familien og de eldre tidligere enn de har i dag.
Litteraturliste
Bøker:
Daniel L. Overmyer (1986): Religions of China. HarperSanFrancisco.
Chen Jingpan (1990): Confucius as a teacher – Philosophy of Confucius with Special referenece to its educational implications. Foreign Languages press Beijing.
D. C. Lau (1979): Confucius – The Analects. Penguin Group.
Kathy Flower (2003): KINA – en rask innføring i historie, samfunnsforhold, skikk og bruk. Libretto forlag.
Henning Kristoffersen (2008): Det Nye Kina – kinesisk handel, kultur og politikk. Universitetsforlaget.
Mette Halskov Hansen og Stig Thøgersen (2008): Kina – individ og samfunn. Universitetsforlaget.
James Miller (2006): Chinese religions in Contemporary Societies. ABC-CLIO, Inc.
Internettkilder:
www.sciencedirect.com - Changing Chinese values: Keeping up with paradoxes - Guy Olivier Faure & Tony Fang
_____________________
Vedlegg:
Historisk sett har forholdet mellom Kina og Japan vært et konfliktfylt naboforhold, preget av kriging på tvers av landegrensene, storebror/lillebror-komplekser, og toppet seg like før 2. verdenskrig da japanske millitære i 1937 invanderte den kinesiske byen Nanjing, og slaktet over 300'000 kinesere på de mest makabre måter. I motsetning til Tyskland, som etter 2. verdenskrig både har vedkjent seg sine synder og bygget minnesmerker over de som ble drept under krigen, har ikke Japan bedt om tilgivelse for de grusomheter som de utførte mot kineserene. I stedet hedrer de sine krigsforbrytere som guder, noe Kina tar som en stor fornærmelse og et uttrykk for en total mangel på respekt.
Under våre opphold i Kina og Japan var det derfor interessant å se på hvilke formeninger japanere har om kinesere, og omvendt.
Japanere om Kina og kinesere
Jeg spurte fire japanere, i hovedsak ungdommer, om deres forhold til Kina og til kinesere. En av dem hadde vært i Kina en gang og syntes det var et spennende land, mens resten aldri hadde vært i Kina og hadde ikke noe spesielt ønske om å reise dit heller. Ingen av de spurte hadde kinesiske bekjentskaper, for, som en påpekte, hvorfor skulle han det? Han hadde hørt at kinesere var frekke og uhøflige, og syntes at Kina virket som et skittent land. En annen informant hevdet at hun slett ikke hadde noen motforestillinger om Kina eller om det kinesiske folket, men hun var ikke særlig interessert i dem heller. “De er som oss,” sa hun. Hun påpekte at likhetstrekkene var flere enn forskjellene, og at kinesere derfor ikke var særlig interessante.
Kinesere om Japan og japanere
Den første jeg snakket med var en pensjonist i 60-årene, som tidligere hadde jobbet som historielærer på et universitet i Beijing. Han hadde vært i Japan en gang for 15 år siden, og husket det som en spennende og minnerik tur. Han likte landet, men syntes at folket var stive og lite imøtekommende. Han fortalte at mange kinesere hadde et anstrengt forhold til Japan på grunn av de overgrep Japan har utført mot Kina over historien, men han selv ønsket ikke at et slikt forhold skulle prege hans syn på japanere. Han mente at det var de japanske myndiighetene som hadde skylden for desse overgrepene, ikke det japanske folket. Jeg snakket også med en ung mann på rundt 30 år. Han sa at hans bestemor hadde et svært anstrengt forhold til Japan, men at han selv rett og slett ikke brydde seg så mye. Han hadde ikke vært i Japan, og hadde heller ikke noe ønske om å reise dit. Han begrunnet dette med at Japan var en miniatyrutgave av Kina, bortsett fra at Kina var vakrere, billigere og at det kinesiske folket var mye vennligere.
______________________________
(Denne versjonen av oppgaven mangler fotnoter)
